La oss snakke litt Underground Blues Rock og 70 talls hardrock gjenopstandelse...på norsk!
Phone Joan er et Kvinne frontert band (eneste herren i dette bandet er gitaristen) ifra Oslo's undergrund som baserer karieren sin på denne karakteren "Joan", som de ringer når de lurer på noe eller er usikkere på noe angående bandet...så vidt jeg har skjønt...(????)
De har et tidligere Full lengde - album som heter "The Early Sounds Of Joan" der de tar denne karakteren joan og forteller en historie igjennom hele albumet. De har et sterkt (STERKT!) Blues preg over seg, med noe som gjerne minner om det som ligger i album esken til fattern ifra 70 tallet. FUZZ gitar, volum, veldig spontant rytme messig, til tider virker det som om de ikke har noen fast rytme I DET HELE TATT, virkelig eksperimentelt og jammende. Utrolig Fengende, monitorer som SMELTER, og VOKALEN... den KRAFTIGE og for ikke og nevne SKARPE kvinne vokalen som virkelig fulfører det hele...
14 Mars kom de ut med deres siste kreasjon "+47 91799466". Antar at dette er nummeret til Joan..?
Albumet starter rett på med et ordentlig 70 talls blues rock riff ifra låta "Plastic Rubber Soul", bagrunns orgel og hele pakka, helt til du flyter opp i lufta av vokalene som kommer inn en etter en som malekoster i forskellige farger. Gitar soloer som er dynket i delay efekter som skaper en luftig og episk stemning. Bridgen i denne sangen gir meg FRYSNINGER, en seriøst DRØMMENDE og rolig harmonisert vokal melodi som får deg til og svømme på skyer, bridgen er for øvrig rolig til Outroen med vokal soloer overalt.
Låta "Show You" starter stille helt til et ordentlig HÅRETE bass riff slår inn og hele låta faller inn i en psychedelisk stemningsfull stoner rock odysse, med et melodisk refreng med bare nynning på "O".
Dette albumet har også noen virkelig fine stunder, som F.ks i den vakkre balladen "Gravel" som mest sansynlig er det mest rolige sporet på hele skiva. Den kan minne mye om en rolig ballade ifra Joe Cocker. Med et orgel som virkelig kommer bra fram her, koring i bakgrunnen og en følsom tekst, vokalen skinner også virkelig fram i denne låta.
Derimot låta "Who told you the Devil is a Man" er kanskje den mest agresive, du hører agresjonen som FORGIFTER deg i stemmen hennes, nesten så du føler at noen holder deg opp etter håret og kniper tenna sammen mens de snerrer inn i øret ditt...De får fram noen HARDE markeringer i dette sporet, med en neve som slår i et bord og ei skummel dame som peker på deg. Og et kjapt og nesten hardt refreng, og en FUZZY gitar overgang før verset igjen. Når jeg teller takten på dette sporet er det nesten ingen markeringer som er faste. Gitaren her er også ganske eksperimentel med wammy efekter og delay. Det andre verset her er VELDIG eksperimentelt, sammen med outroen som modulerer og er fullt av gitar fills. Nesten Punk.
Neste låta "Rabbit Hole" er som og være i verdensrommet. Flytende rundt med stjerner som glinser og astroider som skyter rundt deg og treffer planeter og knuser i 10,000 biter. Synth markeringene på dette sporet setter en veldig bra stemmning sammen med vokalen, som er helt SYK på noen av overgangende, den er ikke nødvendigvis noe BEDRE en på noen av de andre sporene, men måten de bruker vokalen på med ekko efekt, er helt FENOMENAL, de skriker ut og du blir SUGD in og FALLER ned i et sort hull som lukker seg og du er der...The Rabbit Hole.
Det er ikke måte på hvor mye variasjon og JAM det er på denne plata. Som på sporet som "Do i Move you?" som er en BLUES låt som det lukter SERIØST BAR og SIGARETTER av, med alle disse spenningsfulle partiene og de skittne gitarene som hopper rundt og morer seg. Den har en SEIG men fast og nesten tung rytme. Vokalen på dette sporet er også veldig frampå, Pirrende, Sexy, som DEN DAMA (jeg mener virkelig DEN...DAMA) som visker deg inn i øret og gir deg frysninger fra hodet til ytterst i tærene, og sammen med gitaren på refrenget, hvor de treffer samme tone, og bare lar den henge en stund, hard... som en ereksjon...Før en flammende gitar solo. Låta roer seg litt ned og vokalen nermest slikker deg langs øreflippen, før den bygger seg opp til refrenget igjen...før den modulerer og bygger seg opp ENDA EN GANG, og et Bluesy piano kommer inn og hele sangen bare blir en slags sykt fengende INDIANER "Chant" som sleper seg videre og videre, før siste ord kommer ut og låta slutter av på en ordentlig SOUL måte...
Og avslutningssporet "Damned". Skyene åpner seg i denne herlige harmoniske balladen. Den er på 3 minutter, som i min mening er litt kort men alike vell har de fått en HERLIG avslutning på hele skiva.
Jeg mener Phone Joan har kommet med et veldig gjennomført og vell produsert album med mye variasjon. Jeg var redd for at de skulle gå for langt vekk ifra sin forrige lyd med dette albumet, savnet kanskje litt mer overdrevene gitarer...men de gjorde det mye bedre en forventet. gleder meg virkelig til og høre mer ifra dem.
Dette albumet er definitivt vert og sjekke ut for deg som er fan av Blues, Rock, Heavy Rock, Soul, eller hvis du bare vil ha noe nytt som minner deg om det gode 70 tallet.
8 av 10 Flott Album. Nok en bra murstein i veggen som kalles Norsk musikk historie.
Sjekk dem ut på Spotify eller Myspace Fks. Eller enda bedre Kjøp det i FAST FORM =D
Phone Joan - +47 91799466
Renè G. Vandli
Musikk på norsk.
http://www.nrk.no/urort/Artist/phonejoan/default.aspx
http://www.myspace.com/phonejoan
http://www.youtube.com/watch?v=bDVhYrv1Tgw
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar